Dette ble spilt inn i slutten av desember, 2015. Like før Astas hundreårsdag, en av de aller siste gangene jeg fikk treffe hun. Asta var og vil alltid være, ett av de snilleste menneskene jeg noen gang har fått muligheten til å kjenne på den korte stunden jeg har tilbringt her på jorda. Hun vil aldri bli glemt. Spesiellt ikke den gode, gamle, betryggende latteren hennes som alltid fikk meg til å smile uansett hvilket humør jeg var i. Så dette er noe å huske deg ved, en liten ting jeg kan trøste meg med. Til meg selv, til familien, til pappa og til deg Asta; et minne. Takk for alt.

Emmis