This track is so adorable.i can travel miles hearing this track.it bears the significance of morality. To get F-r-e-e  P-L-A-Y-s -> Google-> BestSCPro

OLE ANDRE LIE leser sine egne dikt mens Thomas lager lyder bak

"Klubbhus i Grenland jeg har pissa bak"
Av Ole Andre Lie

Jeg har pissa bak klubbhuset til Brevik.
Jeg har pissa bak klubbhuset til Hei.

Jeg pissa alltid bak klubbhus i min ungdom.
Brennesler på pungen som det svei.

Jeg har pissa bak klubbhuset til Eidanger.
Pissa bak klubbhuset til Storm.

Hadde leggbeskyttere opp til låra
for å ikke bli bitt av orm.

Jeg pissa bak klubbhuset til Gulset
mens jeg sto og fulgte med

på en lærebokkontring av klasse
hølja urinen ned

på skoa jeg kjøpte av Ronny
for å skru frispark i lengste kryss.

Jeg har pissa bak klubbhuset til Odd
bak en eik og et fjortiskyss.

Jeg har pissa bak klubbhuset til Tollnes.
Pissa bak klubbhuset til Borg.

Turen bak klubbhuset på Fossum
ble en ubestemt brunfarget sorg.

Foran busken der jeg sto og pissa bak
kom en løper på ensekstitre

kasta klærne og pesa før han plutselig
bestemt satte seg ned

i stilrein hockey med putring
var noe i ferd med å skje.

Jeg flytta kroppen instinktivt,
men ble truffet på venstre kne.

Jeg har pissa bak klubbhuset til Urædd
og det var nok litt av et syn

der sto jeg en natt i September
og pissa på vei hjem fra byn.

Jeg har pissa bak klubbhuset til Sundjordet
Pissa bak klubbhuset til Pors.

I villniset der satt en fyllik
og hadde sitt enmannsvors.

Jeg har kyssa bak klubbhuset til Siljan
i mai totusenogto

med en bondejente på atten
som kom løpende for å glo.

Jeg har pissa minuttet før kampstart,
i pausa og like før slutt,

i Langesund ble jeg skjelt ut og trua
av en gamling som helst så meg skutt

da jeg pissa under hans sykkel
som sto parkert oppå en krakk.

Han sa det spruta fra bakken
opp på hans kordfløyel-frakk

som var brettet pent over styret
sammen med dagens avis.

Han pekte på små drypp under været i Paris,
han mente var nok som bevis.

Jeg har pissa bak klubbhuset til Herøya
mens et sirkus ble rigget ned

og en langdistanseklyse fra en lama
traff meg et ugildt sted.

Jeg har pissa på Skotfoss og Skidar,
i Langangen falt jeg og sklei

i vanntro og sjokk da jeg gjorde meg klar,
og klubbhuset pissa på meg.

Jeg har pissa bak klubbhus på Klyve,
Herkules, Åfoss og Vold.

Men best husker jeg Stathelle
der jeg pissa et skudd rett i goal

OLE ANDRE LIE: Klubbhus i Grenland jeg har pissa bak

«Et dikt om faren til Ove»

Av en eller annen grunn
har jeg lenge forsøkt å ikke
skrive et dikt
om faren til Ove.

Faren til Ove hadde alltid et fat 
med brødskiver på lur, og en oljete hand
han rusket i luggen på oss gutta.
Faren til Ove var av den typen 

man med nittini prosent sikkerhet
kan si aldri 
har skrevet et dikt.
Den typen 

som med nittini prosent sikkerhet
aldri har lest et dikt. 
Likevel gråt han 
et av de vakreste diktene jeg har sett

en gang han hentet Ove på skolen
tre timer før skoledagen var over.
Han løftet Ove opp, holdt han
tett inntil seg og gråt. Ove gråt også.

Gråt, som om det ikke fantes annet
enn gråt i hele verden.
Så satte de seg inn i baksetet på en bil
og ble borte i et halvt år. 

Faren til Ove gikk som regel rundt 
i en skitten blå arbeidsdress
og visste alt som var å vite 
om amerikanske biler.

I følge Ove var han blind på det øyet
som ikke var av glass.
Jeg husker aldri om det var høyre eller venstre.
Flere år senere, en gang jeg slo følge med Ove

hjemover etter fotballtrening,
oppdaget jeg faren til Ove
inn soveromsvinduet posere 
i lilla kjole og høye stiletter.

Faren til Ove så meg
men jeg så ikke han

OLE ANDRE LIE: Faren til Ove

"Sommer i Porsgrunn"
Byen er i feriemodus. Drømmer pakkes ned
i store bager og husene finner endelig ro.
Jeg sitter med sola i ansiktet ved elvebredden
og følger en måkefjær over til andre siden.
En bereist tanke som fødtes

på en trebent trekrakk i havna på Paxos
for femten år siden, står bak roret
i en gammel fembøring som kommer listende sørfra. 
Bilene kjører sakte over brua
og de røykende småbarnsmødrene

som triller barnevognene frem og tilbake
på høye stiletter i skyggene under piletreet,
bytter sigarett lenge før samvittigheten
brenner ned til filteret. Jeg tenker
på alle dem som elsket noen i fjor.

Alle dem som lengter tilbake
til en piknikkurv på deling, en strykende hånd
gjennom håret, og et passe varmt fang 
å legge hodet sitt ned i, når man skal tolke de fortettede
sommerkveldsdiktene himmelen skriver

med abstrakte indigofarger over Frydentopp.
En by tilhører alltid dem som blir igjen.
En gammel kroneisspiser, med hvitflekkede
bukser og manglende evne til å tygge kjeks,
fortalte meg sommeren 06 at

det er de treige som vinner kappløpet
til tålmodighetens land.
En unggutt i en sliten rød BMW-cab
med basskasse og høy kjettermusikk
kjører opp og ned

mellom rundkjøringene
i byens nedre sentrum
ruser han motoren til minst hundre desibel
hver gang han ser en blomstrete sommerkjole
danse lett i vinden over nette kvinnelår.

Jeg gjenkjenner tankemønsteret
til hver eneste lille gate om sommeren.
Morgenrushet, med stressede dresskledde
kaffedrikkere, som setter koppen i fanget,
skrur opp termos og heller med en finger

på rattet, er borte. Er man ekstra observant
kan man se de samme ansiktene løsere i minen
på vei nedover elva
i en glinsende høymastet seilbåt.
De som vanligvis forbanner hver eneste

bruåpning, vinker nå smilende til dem
som står på toppen og venter.
Det er en ny by,
for noen uker. Et lite gløtt av sol
for de gjenværende.

Som et miniatyrbilde av livet selv?
Før august, september og oktober
påny kryper opp av årets lommer for å
plukke epler og rake løv.
Før det blir kaldt.

OLE ANDRE LIE: Sommer i Porsgrunn

"Å være den frukten man er"
 
Skjønt!
Skulle man kunne velge,
skulle man selvsagt ønske man var
en saftig solmoden ananas
fra Costa Rica
 
eller en klase
Cabernet Sauvignon-druer fra Bordeaux.
Til å bli god årgangsvin av.
Eller kanskje enda bedre,
et spenstig sprøtt åkerøeple
 
plukket rett fra treet i en slak dalside
på Gvarv i Telemark
en høst en helt spesiell ung kvinne
med ekstra røde lepper, stopper for å gå på slang
på vei hjem fra langhelg på hytta i Dalen.
 
Men med årene begynner man å iaktta seg selv
med et ærligere blikk. Studerer sine vaner.
Sine måter å bevege skjelett og muskler
under huden på.
Sine måter å la tunga ordlegge tankene på.
 
Sine måter å kikke ut på verden
fra bak øynene på. Man skjønner
at i den grad man virkelig er frukt,
er det ingen tvil om
at det er avokado man er.
 
Ikke lett å tolke på skallet.
Verken søt eller sprø.
Stort sett for hard eller for bløt.
Umoden eller overmoden. Vond i smaken
når en har ligget lenge ved siden av banan.
 
Til frustrasjon for dem som egentlig liker deg.
Dem som av en eller annen grunn
fortsetter å velge deg.
Fortsetter å ta deg ut på drømmelaget.
Fortsetter å ha trua på deg
 
hver fredag når tacoen skal på bordet.
Eller når sønnen skal hentes på SFO
og du parkerer bilen på midtrabatten
i en rundkjøring
og spurter i vei på slitte Crocs
 
forbi dem som sitter fast i kø,
for å rekke stengetid om fem minutter.
Du vil jo ikke svikte noen.
Aller minst deg sjøl, eller dem du er glad i.
Det er bare sånn du er.
 
Sånn Du er!
Lenge visste du ikke en gang
at avokado var en frukt.
Først blir du trist. Så blir du glad.
Skjønner at folka dine velger deg likevel.
 
Kanskje fordi de vet, at innimellom,
overhodet ikke for ofte,
men helt vanlig innimellom,
når du er på ditt beste,
når du på et blunk lar deg forvandle
 
til guacamole, og den gylne grønnfargen din
lyser opp hele verden rundt,
er du helt fantastisk. Noe for deg selv,
med egenskaper ingen andre har.
Helt uerstattelig. Enten det er til tacoen,
 
eller du bare er den rolige stemmen
noen trengte høre i telefonen. Eller
den følsomme armen hun
trengte å kikke mot stjernene fra
en kveld sent i august
 
alle lurer på hvordan høsten blir.
Og når du drar henne varsomt mot brystet
og holder varmt rundt henne
på nettopp den måten
som gjorde at hun som plukket deg
 
istedenfor et spenstig åkerøeple fra Gvarv,
kjenner hun
at den harde steinen helt innerst
egentlig er akkurat passe
bløt

OLE ANDRE LIE: Å være den frukten man er

OLE ANDRE LIE: Når du skriver et annet dikt

Josstobaco - Døgang på rattet (prod. O.G.Ulz)

Directrices Fallidas

Holder oss nede

Treasure Garage Pirate

Unreasonable Behaviour

ndr prssr

Money Cellar

The Ballad of the New York Times

Cyher med MC Magnus, Martin Massiv, TOVANSKÏ, Adept, Jesus Pistus og Hajoken. Beat produsert av Marshtini.

Pasjonsbefrukta - MC Magnus, Martin Massiv, TOVANSKÏ, Adept, Jesus Pistus, Hajoken (prod. Marshtini)

Fuglene Faller med MC Magnus

Rock with electronics since the mid-nineties. My latest album, IT SOMETIMES SCREAMS is out on all streaming platforms.

OLE ANDRE LIE: Å være den frukten man er

Thomas Herlofsen

Recent comments

Clarence Yarbrough

Related tracks